Lockout

En lockout er et alvorlig virkemiddel som arbeidsgiverforeninger og selskaper kun benytter i helt spesielle situasjoner. I praksis betyr det at alle SAFE-medlemmer som omfattes av Brønnserviceavtalen blir utestengt fra arbeidsplassen i lockout-perioden.

For SLB er det forventet at den ekstra direkte effekten blir begrenset, ettersom våre operasjoner allerede har vært stanset som følge av SAFE sitt målrettede streikeuttak siden 18. juni.»

Lockout betyr altså at alle SAFE-medlemmer er utestengt fra arbeidsplassen. Dette er like lovlig som streik, men det er et svært sjeldent virkemiddel.

2016- Streiken

I 2016 hadde Styrke (den gang Industri Energi) sin siste streik på oljeserviceområdet. Den streiken handlet blant annet om nattillegget, matrisen og å sikre et forpliktende samarbeid om de viktigste punktene fremover. Vi la aldri skjul på hva vi streiket for – kravene var kjent hele veien. Det var en prinsipiell konflikt.

Den gangen lød meldingen blant annet slik:

“Vi streiker fordi Norsk olje og gass ikke viser noen som helst vilje til å komme oss i møte,” sa områdeleder Ommund Stokka i Industri Energi.

Arbeidsgiversiden ønsket ikke å gå videre fordi de allerede hadde inngått en tariffavtale med SAFE. SAFE så den gangen ikke behovet for å støtte streiken og valgte å signere hos Riksmekleren. Det er verdt å huske når vi i dag stadig får høre at Styrke ikke støtter andre forbund.

I 2016 oppnådde vi ikke høyere nattillegg, men vi fikk et forpliktende samarbeid om de viktigste spørsmålene. Leser man møteboken fra Riksmekleren, ser man at mye av dette samarbeidet allerede eksisterer i dag.

Derfor stiller jeg spørsmålet: Hva er det egentlig SAFE streiker for nå?

De sier de streiker for respekt, men hvilke konkrete krav er det de mener ikke kunne løses gjennom forhandlinger?

En annen markant forskjell mellom de to forbundene er måten streikeuttaket er gjennomført på. Da vi streiket i 2016 samarbeidet vi med Halliburton og Baker Hughes, slik at uttakene ble koordinert og belastningen fordelt mellom selskapene. Vi ønsket ikke å ramme én bedrift vesentlig hardere enn de andre.

Se på årets streikeuttak. Over 200 medlemmer er tatt ut i SLB. Hvor mange er tatt ut i Baker Hughes og Halliburton?

Vi forhandler også hardt, men vi mener ikke at man bygger respekt ved å sette én bedrift i en så vanskelig situasjon. Den taktikken er vanskelig å forstå.

Våre medlemmer

Når det gjelder støtte til våre medlemmer som nå rammes av lockouten, følger vi de vedtatte reglene for konfliktstøtte og de satsene Forbundsstyret har fastsatt.

Stine har allerede gitt god informasjon om hva som må fylles ut, og vi skal gjøre det vi kan for at juli blir mest mulig lik en normal lønnsmåned, selv om det er den måneden permitteringstrekket kommer. Lockout fører ikke automatisk til tvungen lønnsnemnd, så vi får se hvor lenge dette varer. Samtidig håper jeg vi etter hvert får et tydelig svar på hva SAFE faktisk streiker for – utover ord som «respekt».

Hvem forhandler BSA avtalen. den såkalte dumpingavtalen

Det gjør Safe selv …. Det er verdt å huske på at SAFE selv har vært med på å forhandle fram Brønnserviceavtalen gjennom mange år, samtidig som de nå omtaler den som en dumpingavtale.

Påstander

Til slutt er det en påstand som stadig dukker opp: At Styrke på egen hånd skal ha endret Brønnserviceavtalen mot medlemmenes vilje. Jeg har i flere år bedt om å få se denne avtalen det vises til. Ingen har klart å legge den frem. Det er kanskje ikke så rart, for den finnes ikke.Dette er ikek sant enkelt og greit ..

Vi får også høre at Styrke «aldri streiker». Fakta er at SAFE streiket i SLB i 1998, og nå igjen i år. Vi hadde en prinsipiell streik i 2016, mens SAFE den gangen valgte å signere hos Riksmekleren fordi de ikke delte vårt syn.

Streik er aldri et mål i seg selv. Men når det er nødvendig, så er det nødvendig.

I årets oppgjør fikk vi et resultat godt over frontfagsrammen, flere viktige tekniske forbedringer og vi fikk fjernet 4A.2B-klausulen i OBF – et punkt som over tid har skapt store utfordringer for lønnsutviklingen.

Samlet sett mente vi derfor at dette var et akseptabelt resultat, og ikke et oppgjør som prinsipielt forsvarte en streik.

SAFE valgte en annen strategi. De sier de streiker for respekt. Hva de konkrete kravene er, håper jeg vi alle snart får et tydelig svar på.

This was the message we received this week:

“Offshore Norway has today announced a lockout affecting SAFE and the ongoing strike. The lockout takes effect on Saturday, June 27, four days after the initial notice.

A lockout is a serious measure that employers’ associations and companies only use in exceptional circumstances. In practice, it means that all SAFE members covered by the Well Services Agreement (BSA) will be barred from their workplaces for the duration of the lockout.

For SLB, the additional direct impact is expected to be limited, as our operations have already been shut down due to SAFE’s targeted strike action since June 18.”

In other words, all SAFE members are now locked out of their workplaces. A lockout is just as legal as a strike, but it is a very rare measure.

In 2016, Styrke (then Industri Energi) carried out its last strike in the oilfield services sector. That strike focused on issues such as the night shift allowance, the pay matrix, and securing a binding commitment to cooperate on the most important elements of the collective agreement. We were completely open about why we were striking. It was a strike based on principle.

At the time, the message was clear:

“We are striking because Norwegian Oil and Gas has shown absolutely no willingness to meet us halfway,” said Ommund Stokka, regional leader of Industri Energi.

The employers refused to move further because they had already signed a collective agreement with SAFE. SAFE saw no reason to support the strike and chose instead to sign the agreement through the National Mediator. It is worth remembering that today, when Styrke is repeatedly accused of not supporting other unions.

Although we did not achieve an increase in the night shift allowance, we did secure a binding commitment to cooperate on the most important issues. Reading the National Mediator’s protocol today shows that many of those commitments are already in place.

That leads to a simple question:

What exactly is SAFE striking for this time?

We hear that they are striking for “respect,” but what specific demands could not have been resolved through negotiations?

Another significant difference between the two unions is how the strike action has been carried out. During our strike in 2016, we coordinated with Halliburton and Baker Hughes to ensure that the burden was shared fairly across the companies. We deliberately avoided placing a disproportionate burden on any single employer.

Compare that with this year’s strike. More than 200 members have been taken out at SLB. How many have been taken out at Baker Hughes and Halliburton?

We negotiate firmly as well, but we do not believe that respect is earned by putting one company in such an extreme position. That strategy is difficult to understand.

As for our members affected by the lockout, we will follow the established rules for strike benefits and the financial support approved by the Executive Board.

Stine has already provided excellent guidance on the required paperwork, and we will do everything we can to ensure that July’s payments are as close as possible to a normal paycheck, even though that is the month when members are affected financially by the lockout.

A lockout does not automatically lead to compulsory arbitration, so we will have to see how long this situation lasts. At the same time, I hope we eventually receive a clear explanation of what SAFE is actually striking for beyond the word “respect.” It is also worth remembering that SAFE itself has negotiated the Well Services Agreement for many years while now describing it as a “dumping agreement.”

Finally, one claim continues to resurface: that Styrke somehow changed the Well Services Agreement on its own against the wishes of its members. I have asked for a copy of this alleged agreement for years. No one has ever been able to produce it, which is hardly surprising because it simply does not exist.

We also hear that Styrke “never goes on strike.” The facts tell a different story.

SAFE struck at SLB in 1998, and again this year. We carried out a principled strike in 2016, while SAFE chose to sign the mediated settlement because they did not share our position.

A strike is never an objective in itself. But when it is necessary, it is necessary.

In this year’s negotiations, we achieved a settlement well above the national wage framework, secured several important technical improvements, and removed the 4A.2B clause in the OBF agreement—a provision that had created significant challenges for wage development over time.

Overall, we believed this was a fair settlement and not one that justified a strike on principle.

SAFE chose a different strategy. They say they are striking for respect. I hope we will all soon receive a clear explanation of the specific issues they are actually fighting for…